Usynlig syk

fredag 25. november 2016

Snart utskrevet!

Hei alle sammen!

På Tirsdag, den 29.November blir jeg skrevet ut, og jeg kjenner meg veldig klar for det. Det har gått bra med meg, jeg har fått redusert en del medisiner. Jeg skulle gjerne seponert flere, men det har bare ikke blitt sånn. Men jeg er fornøyd med reduksjonen jeg har gjort, og føler meg ikke lenger så medisinpåvirket. Nå er jeg klar for å jobbe mot en ny hverdag!

Det er en annerledes hverdag for meg nå. Før når jeg hadde angst eller var veldig urolig, kunne jeg bare be om ekstra tabletter. Det dempet uroen, og hjalp til med å dempe angsten. Nå går jeg ikke på de medisinene lenger, så nå må jeg klare det uten. Det er et langt steg å gå. Det er mye jobb, og jeg har så vidt begynt. Ikke søren om jeg skal gi meg før jeg har klart det, det er ikke verdt det å gi opp!
Dette har vært de vanskeligste 7 ukene i hele mitt liv. Tårer, latter, fortvilelse og skuffelse har bare vært noen av mine følelser rundt det hele. Jeg har hele tiden fått ros av pleierene for at jeg jobber veldig bra, og det er jo selvfølgelig veldig koselig. Men det er skummelt å få bare ros også. Det har jo ikke gått bare på skinner. Det har vært utfordring på utfordring, og enda mer utfordring. Tjenestene i kommunen er de samme, og det vil de være fremover. Jeg har Psykiatrisk sykepleier og Hjemmesykepleien, og de er alltid der for meg, uansett. Jeg kunne aldri fullrost de nok! For en fantastisk jobb de gjør! De har alltid tid til meg om jeg trenger de, det er bare for meg å ringe de. Min psykiatriske sykepleier er verdens skjønneste. Hun er så godhjertet og genuint interessert i meg som menneske, ikke som sykdom eller diagnose. Er det ikke godt det finnes sånne mennesker?

Å være innlagt på DPS er ikke alltid lett. Det er flere utfordringer som møter en. En av mine største utfordringer er det at jeg er sammen med noen hele tiden. Hjemme er jeg alene, og kan gjøre hva jeg vil. På DPS er jeg sammen med andre hele tiden- Den alenetiden jeg får når jeg er hjemme, er gull verdt, og den brukes mye til avslapping og refleksjon. Alle møter vi forskjellige utfordringer ved å være innlagt på en DPS. For meg har dette vært den største utfordringen.
Jeg føler meg så trygg på å bli skrevet ut nå. Jeg vet jeg har godt støtteapparat rundt meg, og de har kanskje enda større betydning nå enn noen gang. Så nå er det bare opp til meg og bruke de riktig,

Ser for meg at dette kan bli en lang og kronglete veg. Men jeg er sikker på at gullet ligger i andre enden.
Det er dette som gjør at jeg klarer å holde meg oppe, og være positivt innstilt.

Skriver mer senere når jeg har kommet hjem.
Ønsker dere alle en god helg!

-Lena Marie-

torsdag 3. november 2016

Medisinene gjorde meg syk!

Jeg har lenge stått på altfor mye medisiner. Ja, psykiatri medisiner. Nå er det slutt. Jeg har startet et nytt liv. Jeg har hatt mye angst og uro det siste året. Brukt masse angstdempende medisiner, og hatt det helt jævlig til tider. Jeg tror at medisinene har gjort meg sykere enn det jeg egentlig er. Jeg tror medisinene har gitt meg mer angst, gjort meg mer urolig, og ikke minst mer tankehemmet. For med medisiner, kan man ofte bli treg i tankegangen. Det tar tid å tenke, og ikke minst å reagere. Reaksjonsevnen er jo ikke lik noen ting, og konsentrasjonen er på bånn.

Etter å ha bli kvitt angstdempende medisiner og redusert på antipsykotika, har jeg blitt roligere, mer avslappet, klarere i tankegangen og mer fokusert! Jeg er sikker på at medisiner kan gjøre en verre enn det man allerede er. Etter å ha kuttet ned på antidepressiva har jeg blitt mer glad. Det virker som om ingenting av dette har gjort meg godt. Jeg har bare blitt medisinert for å ikke være til bry. Det er så lett å medisinere bort en angst enn å jobbe med den. Og får man kraftigere angst, setter de deg på høyere doser. "ja, men du sover dårlig ja...Ja da setter vi deg på sovemedisiner". Nettopp sånn har det føltes, alltid. Jeg har prøvd å si ifra, men ikke blitt trodd på at jeg skal klare dette, og heller ikke blitt hørt. Det har nok vært veldig lettvint å sette meg på disse medisinene. Men jeg har aldri likt det. Men nå, endelig, blir jeg hørt. Det går veldig bra med reduseringen, og jeg får stigende form fra dag til dag. Plutselig har jeg så mye energi at jeg vet ikke hva. Jeg har ikke lenger behov for å sove på dagen, ei heller for å bla tilbake til forrige side i boka fordi jeg ikke husker hva jeg leste. Jeg husker ting lettere, selv om jeg for alltid vil være litt surrete. Født naturlig surrete.

Så, om dagen har jeg det veldig bra. Jeg føler meg hel igjen, og kan leve livet. Jeg skal i 4 uker til kjempe meg igjennom enda mer medisinreduksjon, og er klar for et nytt og BEDRE liv!

- Lena -

Bilderesultat for pille
Tenk deg om før du svelger neste pille!

lørdag 29. oktober 2016

Forskjell!

Nå har jeg trappet ned på noen medisiner, og det er en stor forskjell på hvordan jeg har det. Før kunne jeg være sliten og uopplagt, nettopp av medisinene. Mens nå, nå er jeg opplagt, har energi og er i mye bedre humør. Jeg tror at  man faktisk kan bli dårligere av å gå på medisiner!

Det er lett å medisinere bort. "Hun har angst! Ja, da setter vi henne på Truxal. Hun har uro i kroppen, ja da setter vi henne på Nozinan. Hun sover dårlig, ja da setter vi henne på Zopiklone (imovane)." Hvorfor skal det være sånn? Skal man ikke heller bruke tid på det som er problemet, og ikke bare "ta det vekk" med medisiner? Dessuten, man blir ikke frisk av medisiner. Og ikke heller bedre, tror jeg. Medisiner er gift for kroppen, som lurer deg til å tro at alt er bedre. Det skremmer meg at leger tar så lett på det, og ser at medisinering er den beste måten å få det vekk på.

Jeg er heldig som har Jessheim DPS. Det har aldri noen gang vært noe problem der. Alle er blide og hyggelige, og ikke minst, jeg blir tatt på alvor. Overlegen der er fantastisk! Det er mange som har hørt mye bra om han, og det forstår jeg godt. Jessheim DPS har som mål å hjelpe pasienter der de er, med både miljøterapi og samtaler. Jeg har også forstått at medisinering er på veg ut derifra, at det er mer fokusert på miljøarbeid. Alle skal være med, man skal ha en god grunn for å ikke være med på en gåtur! Veldig god grunn! Jeg liker at det er sånn, selv om det kan være slitsomt når det stormer som verst!

Så, hvordan er det å være Lena oppi alt det her? Det er utfordrende! Veldig utfordrende! Jeg har lyst til å skjelle ut pleierene så det holder, fordi jeg må gå tur når det står på ukesprogrammet, og ikke når det passer meg. Jeg kan heller ikke bestemme hvor langt jeg skal gå, jeg må bare følge de andre. Passer det ikke for meg, spiller det ingen rolle. Jeg skal være med uansett. Samtidig som det er vanskelig, føler jeg en verdighet oppi alt dette. Måten man blirtatt vare på, er unik. De ser deg som mennesket du er, som en helhet. De har veldig fokus på å IKKE behandle et menneske ut fra diagnose, men et menneske som det er, i sin helhet. De sier; "Lena, du er ikke din diagnose, du er Lena. Og det er hun vi er interesserte i å hjelpe!" En utrolig god følelse!

Så, hvis du noen gang vurderer å legge deg inn på DPS, velg Jessheim! Det er fritt sykehusvalg, vet du!

Ønsker dere alle en fin helg!

-Lena-



fredag 28. oktober 2016

Jeg har startet et nytt liv!

Hei alle!
Lenge siden jeg har skrevet nå, men nå er jeg i gang igjen :D

Som noen av dere sikkert har lest, er jeg på Jessheim DPS. Har vært der i 3 uker, og skal være i 4 uker til. Hovedsaken med oppholdet er medisinredusering, men også det å komme inn i en god rytme med søvn, mat og aktiviteter. Det har vært 3 KNALLHARDE uker, men jeg har overlevd! Er så stolt av meg selv, jeg får masse skryt.

Så, hvordan er det å leve under strenge regler? Det er slitsomt. Det bestemmes når du skal stå opp, når du skal spise og når du skal gå tur. Men det er dette jeg trenger. Jeg er ferdig med lathans-livet, og klar for noe nytt. Som dere som har vært innlagt sikkert vet, det er tøft, og tøffere og tøffere blir det. Til slutt blir man så lei, at man bare har lyst til å skjelle ut pleierne der, og kjøre sitt eget løp. Har gudsjelov ikke kommet helt dit enda, men frykter det kan komme. De er vandt til det, og bryr seg ikke. Det er viktig å huske på at de gjør så godt de kan, og ønsker det beste for meg.
Når man er psykisk syk, og alt er kaos, er det man trenger trygge og strenge rammer. Jo mer rot, jo mer rot i hodet. Jo mer ustabil blir man. Sånn er det bare.

Jeg har en kjempeålreit primærkontakt. Han er nordlending, og som nordlendinger flest, kan han være litt direkte. Noe jeg har litt vanskeligheter med av og til, siden jeg ikke er vant til det. Jeg tolker ofte det han sier som negativt, men så tenker jeg litt, og tar meg selv i å huske på at han faktisk bare vil hjelpe meg. Jeg er en person som liker å kjøre mitt eget liv. Jeg kan godt bestemme at jeg skal gå tur en dag, men jeg må gjøre det når det passer MEG, ikke at det skal være bestemt at det skal være kl 17.30. Men jeg må følge tidene, og det er tøft.

Jessheim DPS er et veldig fint sted. Stedet er ikke mer enn 10 år gammelt, og bærer preg av nye og fine lokaler. Det er 2 fløyer, A og B fløya. Alle pasientgrupper er samlet, schizofrene som bipolare. Det er 18 pasienter til sammen. Det er veldig mange hyggelige personale der. Jeg har forresten ikke noe galt å si om noen av dem. Men det er selvfølgelig sånn, som ellers, at det er noen man ikke kommer over ens med.

Eksempel på ukas opplegg er:
Mandager: Frokost, morgenmøte, aktivitetsgruppe, lunsj, middag
Tirsdag: Frokost, morgenmøte, lyttegruppe, lunsj, middag
Onsdag: Frokost, Morgenmøte, turdag, lunsj, middag
Torsdag: Frokost, Morgenmøte, lunsj, middag
Fredag: Frokost, morgenmøte, aktivitetsgruppe, lunsj og middag
Lørdag og Søndag skjer det "ikke en dritt". Rett og slett fordi da skal pasientene på perm. De aller aller fleste drar hjem på perm.

Ser frem til resten av oppholdet, og er klar for å kjempe videre!

Ønsker deg en riktig fin dag!

-Lena-

torsdag 6. oktober 2016

Jeg får sjangsen til en ny livsstil!

Jeg fikk telefon fra Jessheim DPS i dag om at jeg har fått plass på ordinært opphold fra den 11.10. Jeg får en ny sjangs, en ny mulighet til å endre livet mitt. Jeg orker ikke lenger å gå å være flat i følelsene. Jeg orker ikke lenger å ikke kunne være med på noe fordi medisinene mine gjør at jeg ikke orker. Jeg orker ikke det livet lenger. Men nå er jeg positiv, glad og ikke minst lettet! Jeg får MIN sjangs nå. Jeg skal overbevise og stå på som bare søren. De skal se at jeg mener noe med dette, og er klar for en ny hverdag.
Henvisningen ble sendt på Tirsdag, og fikk svar i dag! Vips, så var det plass for meg også.

Jeg er 34 år. Bor i privatleid bolig på Årnes. Jeg er varig ufør, og går på et dagsenter. I det siste har jeg verken gått på dagsenteret eller gjort noe annet. Psyken har spilt meg ett alvorlig puss, og jeg har vært helt nede. Jeg har sett håpløst på livet, og ikke orket å gjort stort. Som jeg sier, nå er MIN sjangs til å gjøre noe med MITT liv!

Jeg gleder meg!
Er du klar for å følge meg på bloggen?

-Lena Marie-

onsdag 5. oktober 2016

2 nye sjangser!

Ja, nå er det veldig lenge siden jeg har blogget, men håper jeg kan ta meg sammen og blogge litt igjen. For det er mye som skjer med meg om dagen. Jeg har vært full i angst lenge, og slitt med å sove. Uroligheten har tatt overhånd.

Jeg har tidligere nevnt at jeg sa opp BRI (brukerstyrte innleggelser) på Jessheim DPS, men nå har jeg fått det tilbake. Jeg er så glad.
Jeg var veldig spent på det første oppholdet der, for det var mye forventninger og det krevdes mye av meg. Hvordan skal jeg takle dette? Det er jo 2 år siden jeg var der sist. Er det nye som jobber der, eller er det de samme som kjenner meg?? Forventningene var store, kom det til å gå bra?

En annen ting som er litt spennende er at jeg, riktignok i samråd med fastlege og DPS, skal redusere på medisiner. Kanskje jeg kan få et liv igjen? Det er ikke lett å være så overmedisinert. Skal man ikke ha lov til å føle på smerten og gleden? Hvorfor har de dopet meg ned? Hvorfor JEG? Hva har jeg gjort galt for å fortjene dette? Men, som sagt, nå ser det ut som det ordner seg. Jeg er spent, men fy søren så klar jeg er for å kjempe!

Jeg har hatt en fin første Bri-opphold på Jessheim. Lært så mye om meg selv bare på disse 5 dagene. Lært at det er ikke farlig å ha angst. Lært at følelser ikke er farlige. At jeg er trygg sammen med andre. Og at jeg faktisk KLARER å være sosial, og ikke bare være for meg selv hele tiden. Jeg har også funnet ut at jeg har angst for angsten. Når kommer den? Ikke noe HVIS den kommer, det er NÅR kommer den? Sånn har jeg tenkt, og det er ikke rart man får angst da.

Så, det var en liten oppdatering fra meg.

                                                                    -Lena Marie-